Skip to content
10. april 2012 / Julie

Slem, slem blogger

Jeg har vært en veldig dårlig blogger i det siste, og det beklager jeg. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst. Jeg bor hjemme for tiden, går på kurs hos nav og søker på jobb. Gleder meg til å komme meg vekk hjemmefra, og til jeg kan ta førerkort, men for nå er livet greit.

Derria har gjort store fremskritt på flere sider. Det går fremdeles en god del godbiter på tur, men vi trenger det ikke på alle turer eller hele tiden. Hun kan nå passere folk og ignorer dem – stort sett. Det hender hu blir i overkant nysgjerrig, men da holder det med et kort «se her» for å få oppmerksomheten vekk. Hunder er et større problem, men det er ikke lenger fiksering når vi er 20 meter fra, men det kan komme 2 meter ifra. Foreløpig er den beste metoden masse godbiter og lokking akkurat ved tett passering, og vi gjør fremskritt. Det største problemet er at Bajnok har latt seg hisse opp av Derria, og jeg har nå to hunder å passe på ved passeringer. Godbiter har dog hjulpet Bajnok kjapt ned igjen. Han begynner å nærme seg normalen.

Fysisk er det noen forandringer hos begge. Bajnok har blitt tynnere (men sikkert tyngre, om jeg kjenner han rett) og litt gråere. Ellers er det ikke store forskjellen med han. Derria har lagt på seg, hu er på grensen til tjukk. Det går så mye godbiter, pluss to måltider daglig. Jeg prøver å begrense middagen hvis de, og spesielt hu, har fått mye godbiter, men hu blir kvalm og kaster opp om morgenen om hu ikke har fått middag. Nesten uansett hvor mye godbiter. Vi prøver å holde vekta nede med trening og tur i stedet.

Begge to har fått årets første blodspor. Derrias kan sees under:

Banoks gikk okei. Det var helt ferskt da det var delvis et motivasjonsspor og delvis ferskt fordi jeg ville se hvordan han taklet det. Det var ingenting å si på motivasjonen. Han føk avgårde, toko første vinkelen uten problemer og oppå trestokken. Etter trestokken tok stresset overhånd og han forsvant innover i skogen. Jeg lot han gå hele lina, men da han ikke viste tegn til å snu ropte jeg han tilbake til

stokken. Han fant igjen sporet og fulgte det godt. Jeg lot han gå hele veien til slutten selv om det var tydelig at han fulgte mine spor og ikke blodet. Så det må vi jobbe med. Igjen.

Ellers går vi lange turer, har også begynt å sykle med dem. Det synes de var ordentlig moro. Livet går sin vante gang. Håper å få begynt med agility igjen snart. Hvis ikke får vi fortsette på egenhånd…

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: