Det var det året…

Mjøstur i mars

«Alle» skriver om året som har gått om dagen. Jeg har egentlig ikke spesielt lyst til det, men det blir vel kanskje godt å få det ut.

Året har vært jævelig. Det er ingen tvil om det. For å fortelle historien ordentlig må jeg gå tilbake til julestria 2011. Mamma var på denne tida dårlig, men hu var fortsatt oppegående og funksjonell. Hu gjorde det hu kunne hjemme og jobbet det hu kunne. Jeg bodde på denne tida på Evenstad. Jeg hadde det som plommen i egget. Hadde funnet drømmetstedet mitt, Bajnok og Derria hadde det supert, og det eneste som egentlig manglet var førerkort og bil.

Rett før jul fikk pappa slag på øyet, og som et resultat ble han redusert i julestria og mistet synet på det ene øyet. Jeg bestemte meg da for å dra hjem tidligere til jul, for å hjelpe til med vasking og Romeo, etc. Det jeg glemte var skolen. Der var det en viktig innlevering som skulle vært inne til nyttår, som ble helt borte for meg i alt som skjedde. Så jeg mistet mange studiepoeng, og hele det faget. Og sammen med noen valg jeg hadde gjort forrige semester, ble det for mye å ta igjen, så jeg bestemte meg for å droppe ut av skolen da året begynte igjen.

I februar flyttet jeg hjem til Brumunddal igjen da jeg ikke lenger hadde råd til å bo på Evenstad. Våren kom, mamma ble dårligere.

På langtur med trioen

Jeg hadde tre hunder å ta meg av. Det var for så vidt greit, men kjedelig å alltid gå de samme turene om igjen og om igjen. Pappa tok Romeo innimellom, men mamma hadde ikke lenger krefter til å gå tur med han. Etter 13 år på tur sammen klarte hun det ikke lenger.

Jeg hadde ingenting å gjøre denne våren, så jeg ble med på et NAV kurs, som førte til utplassering på et fantastisk sted, som førte til en jobb på et sted jeg trivdes veldig godt, helt til jeg ble «royally screwed», as they say.

Jeg husker ikke mye av hva som skjedde ellers den våren, så om det er noen hendelser, positive ting, jeg burde huske, som ville gjort denne våren litt bedre, så ikke vær beskjedne.

24. juni, 1 måned og 1 dag, før det utenkelige skjedde, la jeg og bikkjene ut på langtur. Jeg hadde planer om å gå den samme runden som jeg har gått så mange ganger på ski,

På Harasjøen i mars

men når man ikke ha skispor å følge ser ting veldig annerledes ut. Og i stedet for å gå Vollkoia-Blåmyrskoia-Vollkoia, gikk vi veldig my lenger. Det ble ikke 1-1,3 mil, men nærmer 3,5. Vi var ute i over 8 timer hvor vi satt stille i ca 45 minutter til sammen, og gamlefar hang med hele turen. Romeo storkoste seg. Det var god og nødvendig fritid.

Det var noen fine turer tidligere den våren. Mamma og jeg gikk en del på Mjøsisen. Stort og åpent, få folk, masse plass og ikke krevende. Vi var på Harasjøen med bestemor og bestefar i mars. En veldig koselig tur, men det er også den siste ordentlige turen jeg husker med mamma.

Så var det juli. Preget av inn og ut av sykehuset. At vi ikke visste, men trua på at om de bare fikk orden på magen så ville alt bli bedre. Det ble det ikke. Torsdag var hu hjemme igjen fra sjukehuset, hu hadde lagd middag og hadde besøk. Natt til lørdag var de på vei inn igjen, og Onsdag formiddag døde mamma. Vi satt alle og så på. Hele familien samlet, og hu var nok død før maskinene ble slått av.

Mamma og gutta

Resten av dagen ellers var ganske jævlig. Rett og slett. Vi dro hjem. Det kom folk på besøk. Romeo sto på verandaen og så etter mamma. Det var ikke vanlig at det var så mye folk i huset og ingen mamma. Ida kom oppover fra Lørenskog, vi gikk tur med bikkjene. Hjemme igjen…. husker egentlig ikke.

De neste dagene husker jeg ikke så mye i fra. Jeg husker begravelsen. Det var masse folk, nærmere 300. Folk jeg ikke hadde forventet skulle komme, og mange fler. Det var koselig å snakke med folk jeg ikke hadde sett på lenge. Det var utrolig å se så mange der, og å se hva alle gjorde for oss.

Dagene siden har kommet og gått. Høsten så grei ut. Jeg hadde en ok jobb, før jeg ble slengt på dør uten grunn. Og det traff meg hardt på værst tenkelig tid.

Det har ikke blitt mye agility på Bajnok og Derria denne høsten. Det har ikke vært enkelt å komme seg dit rett og slett. Mye har endret seg dette året, og så vidt jeg kan se har ingenting endret seg for det bedre. Jeg har mista selvtillit og tiltakslyst, og har mest lyst til å be verden om å stoppe i noen måneder mens jeg finner ut av hva jeg skal gjør og hvordan livet mitt skal se ut videre. Jeg har mistet uavhengigheten min, og det er nok det værste. Jeg vil ha bil, førerkort og eget sted å bo, men jeg har ingen tiltakslyst lenger. Jeg vil tilbake til Evenstad, til fjell, skog og frihet.

Bajnok og Derria har nok hatt et ok år. Det har blitt sykkelturer, skiturer og lange gåturer, om det kanskje ikke har blitt så mye trening ellers. Jeg hadde nok relativt kort lunte etter at mamma døde, og de fikk nok føle at jeg var anspent. Det ble mye turer med trekkbelte.

I det minste gikk nyttårsaften greit. Bajnok åt en boks med Bozita laks i kong, men i det minste tenkte han ikke så mye på rakettene. Han slappet av med en gang det ble stille ute. Litt dårlig mage i dag, men det er en liten pris å betale.

Så det var 2012 for meg. Får håpe 2013 byr på noe morsommere, mer oppløftende og roligere.

Fugl vi møtte på langturen

Bestefar og bestemor på 90 og 85 år, på Harasjøen.

På tur ved Mjøsa i april ca. Jeg hadde gått ned med alle hundene. Mamma og pappa møtte oss nede, og tok med Romeo opp igjen.

Godt nytt år!