Skip to content
10. april 2012 / Julie

Slem, slem blogger

Jeg har vært en veldig dårlig blogger i det siste, og det beklager jeg. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst. Jeg bor hjemme for tiden, går på kurs hos nav og søker på jobb. Gleder meg til å komme meg vekk hjemmefra, og til jeg kan ta førerkort, men for nå er livet greit.

Derria har gjort store fremskritt på flere sider. Det går fremdeles en god del godbiter på tur, men vi trenger det ikke på alle turer eller hele tiden. Hun kan nå passere folk og ignorer dem – stort sett. Det hender hu blir i overkant nysgjerrig, men da holder det med et kort «se her» for å få oppmerksomheten vekk. Hunder er et større problem, men det er ikke lenger fiksering når vi er 20 meter fra, men det kan komme 2 meter ifra. Foreløpig er den beste metoden masse godbiter og lokking akkurat ved tett passering, og vi gjør fremskritt. Det største problemet er at Bajnok har latt seg hisse opp av Derria, og jeg har nå to hunder å passe på ved passeringer. Godbiter har dog hjulpet Bajnok kjapt ned igjen. Han begynner å nærme seg normalen.

Fysisk er det noen forandringer hos begge. Bajnok har blitt tynnere (men sikkert tyngre, om jeg kjenner han rett) og litt gråere. Ellers er det ikke store forskjellen med han. Derria har lagt på seg, hu er på grensen til tjukk. Det går så mye godbiter, pluss to måltider daglig. Jeg prøver å begrense middagen hvis de, og spesielt hu, har fått mye godbiter, men hu blir kvalm og kaster opp om morgenen om hu ikke har fått middag. Nesten uansett hvor mye godbiter. Vi prøver å holde vekta nede med trening og tur i stedet.

Begge to har fått årets første blodspor. Derrias kan sees under:

Banoks gikk okei. Det var helt ferskt da det var delvis et motivasjonsspor og delvis ferskt fordi jeg ville se hvordan han taklet det. Det var ingenting å si på motivasjonen. Han føk avgårde, toko første vinkelen uten problemer og oppå trestokken. Etter trestokken tok stresset overhånd og han forsvant innover i skogen. Jeg lot han gå hele lina, men da han ikke viste tegn til å snu ropte jeg han tilbake til

stokken. Han fant igjen sporet og fulgte det godt. Jeg lot han gå hele veien til slutten selv om det var tydelig at han fulgte mine spor og ikke blodet. Så det må vi jobbe med. Igjen.

Ellers går vi lange turer, har også begynt å sykle med dem. Det synes de var ordentlig moro. Livet går sin vante gang. Håper å få begynt med agility igjen snart. Hvis ikke får vi fortsette på egenhånd…

 

17. januar 2012 / Julie

Nytt liv, nye tider…

Det skjer mye om dagen, uten at det skjer så mye allikevel. Jeg har sluttet på skolen oppi her. Sluttet på Evenstad. Følte ikke at jeg kom meg noe sted med det. Etter et ferdig årsstudium ville jeg ikke ha vært noe nærmere noe nytt, eller noe annet. Jeg ville bare ha hatt et årsstudium som ikke ville ha hjulpet meg noe videre mot det jeg vil. Og jeg ville hatt enda mindre motivasjon til å studere videre.

Jeg gikk fire år på videregående. Det var mitt valg, og det viser seg nå å ha vært et smart valg. Jeg hadde ikke den morsomste tiden på videregående. Det var mye sykdom som hang sammen med epilepsien og ikke minst søvn. Da jeg begynte på sovetabletter for to år siden og sov ordentlig gjennom natten, gikk det opp for meg at det var første gangen jeg kan huske å ha sovnet når jeg ville. Det var en fantastisk følelse å våkne uthvilt om morran.

Nå har jeg ikke motivasjon for skole, jeg trenger noen ekstra fag fra videregående så jeg tar noen fag som privatist nå. Men jeg ahr ingen klasser å gå til, ingen innleveringer og ingenting som skjer med skole før i slutten av mai. Nå skal jeg finne meg en jobb et sted. Og til høsten har jeg veldig lyst til studier i Storbritannia. Det kan godt hende at vi alle tre flytter dit.

Akkurat nå er jeg bare veldig glad jeg slipper å ha skolen hengende over meg. Nå skal jeg studere ting på egenhånd, på min måte. Det skal bli godt.

Bajnok og Derria koser seg om dagen. Lange turer, mye snø, masse løping. Prøver å bygge litt mer muskler hos Derria og lære Bajnok at det er ok å dra i båndet når man har på seg den ene sælen. Det viste seg at Derria hadde ikke helt musklene til å drive og trekke på ski, og det endte med at hun fikk vondt i ryggen. Jeg merket det da jeg skulle massere henne etter en skitur. Så med litt råd og tips har jeg funnet en mindre belastende måte å bygge muskler på som vi nå bedriver ca annenhver dag.

Første helga i februar er det Moelv stevnet. Er ikke påmeldt, men skal være med å hjelpe til. Bajnok og Derria skal være med og. Får håpe Bajnok går foran med et godt eksempel, og Derria takler stevneomgivelsene greit. Bajnok er påmeldt til Letohallen. Der har jeg faktisk aldri vært før, når jeg tenker meg om. Forhåpentligvis blir det greit å komme seg ut dit. Det er jo ikke så langt hjemmefra.

Så det er det som foregår om dagen. Ikke så mye annet å fortelle egentlig. Schnakkast.

8. januar 2012 / Julie

Desember

Oppdatert med bilder 8. januar, 19:43.

Jula er forbi og jeg er tilbake på Evenstad. Har mye å tenke om dagen, men for nå så holder jeg ting for meg selv.

Mormor, Onkel Ole og Marie

Det skjedde mye før jul. Lille Marie ble født den 14. desember, og jeg er nå en dobbeltante. Foreløpig gjør hu ikke mye, men det er da verdens søteste lille alien.

Noen dager senere etter at jeg har fått denne meldingen om Marie, ringer mamma for å fortelle at pappa har blitt lagt inn på sjukehuset med blodpropp på øyet. Han har mistet synet på øyet, har blitt sykemeldt og har fått kjøreforbud i 6 måneder. Han kan muligens få igjen noe syn på øyet. Dette betød at mamma og pappa ville begge være redusert før jul. Jeg bestemte meg for å dra hjem litt tidligere. Diverse faktorer resulterte i at mamma ikke kunne komme og hente meg, så jeg måtte ta toget. Med to hunder og julebagasje. Jeg bestilte taxi til stasjonen, og halta meg inn på toget.

Mamma møtte meg på Elverum så jeg slapp stasjonen på Hamar. Det var deilig. Da vi kom hjem var det mye vasking og rydding, og noen dager senere, på tirsdagen, ble Derria sterilisert. Vi gikk ned alle tre og satte oss for å vente. Ble snart vist inn på et rom hvor Derria ble gitt en kjapp undersøkelse og så satt på gulvet. På gulvet ble det gjort klart til operasjonen. Sakte, men sikkert så sovnet hun. Pusten hennes ble rolig, og jeg ble bekymret. Det er helt utrolig hvor deilig det er å se brystkassa heve seg når bikkja ligger der og sover.

Dosca

Derria ble hentet i ett-tida, groggy, men gående. Det grodde utrolig fort, og stingene var borte før nyttårsaften. Bajnok var veldig flink i den tida, han hadde noen utflukter. Møtte Idas herlige nye boder collie Dosca. Så behagelig jente.

Det var mye å gjøre i jula, og da jula var over var det nyttår. Nyttårsaften gikk greit. Nattan før hadde jeg en runde med insomnia hvor medisinene mine ikke fungerte. Når jeg blir liggende oppe til klokka 5-6 så blir jeg bekymra og paranoid. Denne gangen var det bekymringer for nyttårsaften og Bajnok som var det som tok størst plass. Det har aldri vært noe stort problem, men jeg ble liggende å tenke på alt som kunne skje. Med bilder av en ekstremt stressa Bajnok flyvende foran øya. Da er det godt å ha twitter. Der er det alltid noen våkne et eller annet sted i verden. Det er alltid noen som kan få deg til å tenke på noe annet eller roe deg.

Derria brydde seg ikke om raketter, Bajnok brydde seg, men det gikk fint. Som vanlig. Vi brukte mye godbiter, høy musikk og mørke rom uten vinduer. Litt pesing, men ellers ingenting. Romeo lå og sov. Gikk inn for å se til han, og han så opp fra sin lille sovende ball med et blikk som sa «er det folk i huset?».

Etter nyttårsaften ble jeg dårlig. Feber, hoste og halsvondt. Det var ikke deilig, men nå er jeg tilbake i ingenmannsland. Her er det masser av snø og kuldegrader. Bajnok datt gjennom is og ned i en gjørmedam på tur i dag, stakkar. Rett i dusjen da vi kom hjem. I morgen skal vi på skitur.

Gamlefar, Gubben og Jinta

9. desember 2011 / Julie

Måneformørkelse

Litt under en måned siden

I morra er det måneformørkelse i Norge. Den siste på fire år. Dette er altså siste muligheten før 2015, så kom dere ut, eller sitt i stua og se på en total måneformørkelse skje. Den skal være total fra 15:06-15:57. Sjøl har jeg bestemt meg for å ta med bikkjene på måneskinnstur. Pakke med oss te (fillern, skulle kjøpt kakao) pølser og lompe og tenne et bål, og se på månen forsvinne. Vil du være med, så heng på. Vi vil gjerne ha selskap.

Her har det kommet masse snø. Det meste kom i natt faktisk. Så i dag var det ut å make veien for postmannen, også kjent som julenissen. Det tok meg nesten to timer, men jeg ble da ferdig til slutt. Nissen kom mens jeg drev på, og han sa at hvis han ikke kom frem til postkassene, så ble det ingen post, men han ville nå prøve å presse seg frem. Jeg får vel bare fortsette å måke så lenge jeg er her. God trening er det i det minste.

Bajnok har virkelig våknet til liv etter det siste snøfallet. Den gutten elsker vinteren. Han spretter omkring og kaster seg rundt. Jager snøballer og all annen flyvende snø, og Derria. Han har det som plommen i egget på denne tida.

Vi har så langt rukket to skiturer. Første turen gikk veldig bra. Begge to dro meg av gårde. De dro ikke så mye. De har ikke gjort det før, så vi må fortsatt bygge muskler, og da Derria begynte å gå i passgang fikk hun gå fritt resten av turen. Bajnok er på den annen side i bedre form en jeg trodde. Han dro meg alene deler av turen, og det var ingenting som tydet på at han ville gi seg. Han travet jevnt og trutt, galloperte når det var nødvendig, og var veldig grei å gå med. Han brukte da sælen Derria vanligvis bruker på tur. Etter å ha sett litt nøyere på den fant jeg ut at jeg ikke var helt fornøyd med hvor trekkpunktet lå, heldigvis er vi utstyrsfreak. Bjnok er en vanskelig hund å finne trekksæle til. Etter å ha funnet dennebloggen, skjønner jeg at det er ikke bare Bajnok, men mudien generellt. De er så kompakte at det blir vanskelig. Heldigvis har jeg to justerbare sæler til Bajnok, så vi fant en med et passe trekkpunkt til turen i dag. En yukon sæle. Derria bruker den andre justerbare, Non Stop sæla.

Dette skjer med Bajnok etter 2 minutter i 16 minus

Egentlig for stor til Bajnok, men perfekt til Derria.

I dag var det masse løssnø å komme gjennom. I begynnelsen fikk de løpe løse. Da får de gjort fra seg og blir varme i muskulaturen. Etter at vi hadde kommet oss forbi bommen og på toppen av bakken, spente jeg på meg skia og begynte å gå. Det var rimelig tungt i all snøen, men det gikk da fremover. Inne i hodet mitt tenkte jeg at jeg nå lager et spor som jeg kan bruke mange ganger, om igjen og om igjen. Etter 10 minutter og 50 meter, stoppa jeg og spennte for bikkjene. Da gikk ting litt kjappere. De bevegde seg ikke fort de heller, men sammen fikk vi nå litt mer momentum enn hva jeg klarte alene. Vi stoppa for en pust i bakken og noen bilder ved krysset.

Vi fortsetta et stykke innover før jeg tok av meg skia og forberedte meg på å gå nedover i skogen og ned til butikken. Da ser jeg traktorspor. Men i hel V (varmt vann med aromatisk duft)?! Hvordan har det kommet seg traktorspor midt inni skauen? Det er da vel ingen annen vei inn hit. Det er da vel bare den ene veien inn hit? Mysteriet ved traktorsporene fra ingensteds ble ikke løst, for jeg parkerte skiene og gikk gjennom skogen og ned til butikken for å handle. Skisko er forresten ikke gode tursko. Det var ikke veldig mye moro å gå gjennom skauen i djupsnøen med skisko. De er heldigvis vantette og varme da. Det skal de ha, og jeg var heldig nok at jeg aldri datt fremover.

Da vi var ferdig på butikken bar det opp i skogen igjen, og det er veldig godt å ha to hunder foran seg når man går i nysnø. Det gjorde ting lettere. Da jeg kom tilbake til skia slapp jeg bikkjene løs. Tenkte de kunne få løpe litt. Bajnok var helt med på det, Derria derimot ble stående å pipe. Hu piper ofte, så det betyr ikke at hu har det vondt, men at hu ikke får det hu vil ha, eller at hu kjeder seg. Jeg prøvde å si fri og vær så god, men hu bare stod der. Så ropte jeg på’a, og da kom hu hoppende.

Bajnoks konstante vintersmil

Jeg tror jammen meg hu liker den derre trekkinga, jeg. Ropte på Bajnok og spente for han, også satte vi avgårde i de ut-av-det-blå traktorsporene. De forsvant dog etter hvert, og vi fortsatte i våre tidligere spor. Så kom vi bort til krysset inne i skogen, og der viste seg at de hadde måkt mens vi var borte. Ordentlig skrapt veien for snø. Så da var det av med skiene igjen, og slippe hundene løse. Den snømåkinga irriterer meg litt. Jeg kan skjønne måking, men skraping? Om skogsmaskiner skal oppi der så er ikke det akkurat delikate maskiner som ikke tåler en støyt. Jeg vil ha skiføre hjemmefra!

Når det kommer til jul så er jeg ferdig med julegaver. Venter på at den siste skal komme i posten. Alt gjort på nettet i år. Det endte med at jeg kjøpte noen småting til meg selv mens jeg drev på og. Jaja. Jula er ikke min favoritt tid på året. Det er så mye som MÅ gjøres. Det føles som en plikt, men jeg liker lille julaften. Lille julaften hos oss er da all julepynten kommer opp, treet blir dekorert og alt gjøres i stand. På kvelden kommer naboen over og vi koser oss med den første skikkelige julemiddagen. Alt handler om å være sammen med venner og familie. Hvis alle kommer fra begge familier, med kjærester og alt, så blir vi 14 stykker, men du kan banne på at det blir mat til overs. Det er jul!

Det minner meg på at jeg blir tante igjen snart. Hvis ingenting har skjedd før tirsdag, så skjer det på tirsdag. Schpannandes! 😀

Selv om jula ikke er min favorittid, så er jeg veldig glad i vinteren. Det virker som om tida står stille, skogen er stille og jeg får ny energi. Og jeg blir bare mer og mer glad i dette stedet.

Søta mi

Denna forsvinner i morra, så ut og se på'n!

17. november 2011 / Julie

Møt Derria!

Nå har Derria bodd sammen med oss i nesten tre uker, og hu har glidd lett inn. Bajnok og Derria er perlevenner, de leker godt sammen og trives godt i hverandres selskap. Da hu kom hit het hun Petite, men jeg syntes det lignet litt for mye på potitt, så det ble endret. Jeg brukte noen dager på å finne et passende navne. Twitter ble konsultert, og de hadde mange gode tips. Twitter folket har fått det med seg at jeg liker *kremt* science fiction, og de foreslo mange navn i den retningen. Jeg har lenge tenkt at jeg vil en dag ha en hund oppkalt etter et vesen fra Doctor Who, eller hvis jeg blir oppdretter så vil hadde det vært moro med et kull med det temaet, men per nå så er ikke min kunnskap om den klassiske Doctor Who serien godt nok til at jeg gikk den veien.

Det var dog mange gode tips, flere ville at jeg skulle kalle henne etter noe fra The X-Files, en del mente Scully eller noe i den duren, men det blir ikke akkurat noe godt navn. Jeg var innom flere filmer, tv-serier og annet, til jeg endte opp ved en favoritt serie og film. Tv-serien «Firefly» hadde et kort liv på bare 15 episoder, men de 15 episodene har satt sine spor i nerdeverdenen. Det var en godt skrevet, godt spilt serie, som hadde noe nytt ved seg, men samtidig veldig gammelt. En av de morsomste tingene var at de ungikk sensorene ved å snakke kinesisk. Serien ble kansellert etter bare 15 episoder, den fikk ikke en gang en full sesong, men fanbasen har vokst og etter hvert ble det en film, «Serenity». Både i tv-serien og filmen er Shepherd Book med. Han er en person det ville vært utrolig spennende å få sett mer av historien til i senere episoder, men det fikk vi aldri sett dessverre. På slutten av filmen får vi se fornavnet hans, som var Derria.

Grunnen til at jeg valgte Derria er at selv om Shepherd Book til tider er den typen religiøs person som kan irritere meg noe grenseløst, og jeg fantaserer om å binde han fast til en stol mens jeg kjører alle dokumentarer om solsystemet og naturen noensinne lagd foran øya på’n og rope «Explain THAT with creationism! Where’s God when that little Zebra foal’s taken by the river or the croc? Give me proof of a God!» og andre ting i den duren. Greia med Shepherd Book er at han var en spennende karakter, han var en god karakter. Og han var fra en serie som ble kansellert alt for tidlig. En annen ting ved navnet er at det høres ut som «Der ja.» Et positivt og godt navn med en god klang. En annen grunn til å velge det.

Vel, jeg trodde navnet hans var Derria. Min ikke fullt så gode oppløsing av «Serenity» viser ingen L i navnet hans, men nettet vil ha det til at fornavnet til Shepherd Book er Derrial.

Men tilbake til hunden. Hu er en salig blanding av mye rart. Jeg vet det er border collie i henne fordi hu har brukt «eye» på Bajnok flere ganger, jeg lurer på om det er schäfer på grunn av ryggens bygning og fargene/tegningene hennes, og det er nok ganske sikkert noe drivende jakthund i henne. Hu har den skallen. Hu er en søt og morsom hund, hu har masse energi, men hu har også en del stress i seg. De første dagene våknet hun klokka seks og begynte å vandre og pipe. Jeg ignorerte det, belønnet henne for riktige valg og noen ganger ba henne om å legge seg. Etter noen dager skjønte hu at dagene begynner ikke så tidlig, og det gikk over. Hu er en flott hund. Grei og snill, enkel å ha med å gjøre. Det tok ikke mange dagene før hu gikk pent i bånd. Hu kommer på innkalling, unngår trøbbel. Det eneste problemet er det at det er noe redsel i henne. Hu er redd folk, men det går som regel over om hu får ta det i sitt eget tempo, det virker som om hu har trøbbel med andre hunder, helt hvordan vet jeg ikke. Hu har ikke problemer med å møte andre hunder, men da vi var ute på tur i Brumunddal støtte vi på to hunder som hun begynte å stirre på. Hu er trygg og leker med andre hunder løs, men det er noe som gjør ting vanskelig for henne. Vet ikke helt hva.

Det virker som om hu trives her hos oss. Vi jobber litt med klikkeren, og sakte, men sikkert forstår hu poenget. Jeg lurer på om hu begynner å få løpetid nå. Noe som er veldig dårlig timing, men forhåentligvis kan hu plasseres et annet sted mens det står på. Så Bajnok må nok ligge i bur når de er hjemme alene de nærmeste dagene.

20. oktober 2011 / Julie

Frost

Frosten har vel satt inn over hele Norge nå, ikke bar hos oss. Vi har vel for så vidt hatt nattefrost i et par måneder. I dag tidlig var sykkelen så nedfrosset at den fikk bli hjemme. Tok ikke sjansen på å sykle til skolen. Vi har hatt snø allerede, men et par dager med plussgrader ar gjort at det meste forsvant.

Morgenene er helt utrolig deilige for tiden. Oppe før sola har fått muligheten til å titte over kanten, bare noen striper med lys mens månen fortsatt står høyt på himmelen. Bajnok trasker rolig i trav foran meg, og den eneste lyden er bekken. Det er på denne tiden jeg har minst lyst til å dra på skolen. Jeg har lyst til å bare fortsette innover og vandre i timesvis. Men det blir med halvtimen, som regel. Senere på dagen kan vi gå vår normale 2 timers tur.

Vi har også begynt å sykle en god del oppover i skogen. Vi gjør det ikke hver dag, men et par ganger i uka. Bajnok slippes løs, og jeg kaver meg oppover bakkene. Det er utrolig hvor stor forskjell det er på å sykle på grusvei og på asfalt. Jeg har ikke alt vært så glad i å sykle med bikkjene, noen dårlige opplevelser med Romeo (han bråstoppa, lærte aldri), noen tunge opplevelser med Bajnok (dårlig sykkel), men nå er alt helt supert. Bajnok slippes og traver rundt. Han driver med sin egen ting, og jeg prøver å komme meg fremover. Tilbake er det dog veldig moro. Da er det mye nedoverbakker. Vi sette avgårde, og Bajnok får sprinte. Han ligger ofte foran meg i midten av vegen. Han ser seg ofte tilbake, men med mindre jeg nærmer meg, passer han seg ikke ordentlig. Hvis jeg synes han skal passe seg, sier jeg bare «Pass deg» og da glir han ut til venstre eller høyre, og legger seg ved siden av sykkelen. Han holder godt følge med sykkelen. Om jeg sier «roooo», bremser han ned sammen med sykkelen, og legger seg ved siden av i samme tempo som sykkelen. Han er virkelig enkel å sykle med. Den eneste bjeffinga vi får er på begynnelsen, hvis jeg er treig i gang.

Vi går turer og koser oss i vårt lille paradis. Jeg savner bil, men ellers klarer vi oss fint. Har en følelse av at jeg virkelig kommer til å savne bil til vinteren, men vi får se hvor snill naboen er.

Vi har gått et blodspor til, eller fler. Spørs hvor mange jeg har skrevet om her. Bajnok jobber godt, men jeg lurer på om jeg hjelper han litt mye. Hvis jeg føler han detter av, så stopper jeg opp. Jeg prøvde å følge han når han datt av, og det endte med at vi tok en svær runde før vi kom tilbake på sporet. Men det var han som ledet oss tilbake på sporet. Sporet var ikke mer en 6 timer gammelt, og det hadde løpt en harabikkje der akkurat da vi la ned sporet. Jeg er heller ikke sikker på om han følger mine spor eller blodet, når sporet er så ferskt. Han plukket jo alle godbitene da. Det var 5 terrengskifter i sporet, vi krysset veien, uten særlig trøbbel denne gangen, og han begynner å bli noe bedre på høyt gress.

Bajnok har blitt meldt på til Lillestrøm. Om noen har lyst til å stille Bajnok i store ringen, om vi kommer til gruppa, hadde jeg blitt veldig takknemmelig. Normalt sett hadde jeg spurt Inga, men noe sier meg at hu er litt opptatt. Gratulerer, forresten!

Østerdalen og Glomma

Julies lille hjelper

Snø

Vakker gutt

Pene gutten

Det er mange nye bilder i albumet fra skogen.

 

24. september 2011 / Julie

Avlastningshjem? Omplassering? En voksen hund.

Jeg skrev i et innlegg for litt siden at jeg kunne tenke meg valp. Jeg har tenkt veldig mye på det, og jeg har egentlig ikke lyst på valp. Jeg har ikke tid til å lære en valp å være hjemme alene eller lære den å være stueren, men jeg har på en annen side veldig lyst på en hund til. Selv om skogen vår er stor og det er mye å utforske, så blir det litt ensformig for både meg og bikkja, og jeg tror en hund til hadde gjort livet vårt mer spennende. Jeg har sett litt rundt på omplasseringshunder, men de fleste er rundt 2 år. Kunne egentlig tenke meg noe eldre.

Bajnok og Romeo er litt anspente når de møtes etter å ha vært borte fra hverandre i noen uker, det går fort over, men for å unngå at det skal eskalere så tror jeg at hvis det skal være hannhund, så burde den være kastrert, det samme gjelder for så vidt om det er en tispe. Jeg har ikke veldig lyst på løpetid stresset. Men jeg kikker nå så smått. Om noen har en hund de har lyst til å bli kvitt for en periode (som ikke har løpetid) så kan jeg tilby hunden dette:

  • Stor og fin hage
  • Skole som varer fra 8-14 (slutter gjerne tidligere når vi har teori)
  • Mulighet til å sette hunden i hundegård på skolen hvis dagene blir veldig lange
  • 3-4 timer tur i skogen hver dag, noen dager mer
  • Sportrening
  • Så lenge jeg er hjemme, er hunden sammen med meg, er jeg ikke hjemme er de løse på rommet mitt
  • Vom og hundemat på tørrforet (har du prøvd å gi VogH til en hund og ikke den andre? Du gir opp ganske fort)

Jeg er vil veldig gjerne passe hunder for en kortere eller lengere periode, eller hvis dere kjenner noen som prøver å omplassere hunden sin, så spre ordet rundt. Ta kontakt. Jeg har jo som kjent ikke bil, men jeg kan kaste meg rundt og være på toget innen null komma svisj.

Ta kontakt på mail på julie.og.romeo@gmail.com og få flere opplysninger hvis det er noe dere lurer på. Don’t be shy.

%d bloggers like this: