Skip to content
4. juni 2013 / Julie

Utstyr er alt

Derria i rød (5), Bajnok i gul (4)

I den tiden jeg har hatt Derria har vi gått gjennom 5 forskjellig trekkseler. En ble kassert fordi den ble gnagd over av Derria, andre ble kassert fordi de ikke passet ordentlig. Det har tatt oss ett og et halvt år å finne den perfekte trekkselen, men nå har vi den. Veien fram har vært mye opp og ned. Den første skikkelige selen hu hadde var en NonStop DogWear FreeMotion str 5. Den satt ok. Den er justerbar, så jeg fikk festet trekkpunktet riktig. Halsen var heller ikke alt for stor, men den var heller ikke akkurat passe.

I blåå.

Etter at hu gnagde over den kjøpte jeg samme typen på nytt, men denne gangen størrelsen under. Den passet også veldig bra, bedre i nakken, og vi bygget muskler sakte, men sikkert med begge disse selene. Etter hvert begynte jeg å lure på om jeg faktisk hadde riktig sele. Jeg måtte jobbe for å få henne ut av passgang, og de gangene hun jobbet i trav, gikk det fort tilbake i passgang. Da Derria gnagde over denne og etter at hun ble etterlatt alene i skogen stakkar (jeg var 20 meter unna med Bajnok), prøvde jeg enda en ny en. Jeg tenkte at det kanskje var lengden på stolpen og kjøpte størrelse 6, og sydde igjen nakken til den satt som støpt. Det samme begynte igjen. Da begynte jeg å se etter andre type seler.

Det var ikke lenger dårlig med muskler som var problemet. Ryggen hennes var fin, ingen stive muskler heller, så da må vi se til utstyret. Jeg hadde en justerbar kombi trekk/pulk sele liggende fra Romeo sine glansdager, så jeg prøvde den. Først på en gå tur, og så på et spor. Den lå aldri godt på Derria. Den sklei ned og la seg i en armhule, så den ble ingen god trekksele. Jeg fikk kjøpt med meg en billig Breeder’s nome sele for å prøve. Vi gikk en tur først, og

Derria i Breeder’s selen (den har bretta seg litt). Ble stort sett brukt til turgåing.

så syklet vi en tur. Den var aldri perfekt, men Derria travet det meste av turen. Så nomesele neste. Ikke lenge etter ble sykkelen min ødelagt, og det ble mindre viktig å få tak i en ny god sele.

Jeg har de siste ukene brukt pappa sin sykkel til og fra jobb, og da jeg skulle til Gålåsbana på utstilling for å være skriver og manglet skyss hjem den på søndag, var planen å sykle hjem med Derria når vi ble ferdig. Bajnok fikk bli med på lørdag. Da måtte vi kjøpe ny sele igjen. Vi tok en tur til Anitas å prøve og kjøpe, der er det alltid god hjelp og kunnskap. Så da var det på tide å prøve NonStop sin nome sele. Derria passet best inn i str 4, så da ble det den. Det ble til at vi syklet både til og fra, og det ble til at Bajnok ble med. Derria hadde øvd på å ligge i bur i løpet av uka, så detbekymret meg ikke.

Turen er en mil hver vei, og vi startet tidlig. Derria begynte i kjente vaner, i passgang, men når vi kom i gang datt hu over i trav og holdt det hele veien. Vi kom frem, og jeg fant ringen jeg skulle skrive i. Derria og Bajnok var slitne, men Derria kunne nok fint jobbet ei mil til. På utsillinga lå de stort sett og slappet av. De var veldig flinke i bur, og de fikk komme ut noen ganger. Strekke på bena, hilse på hunder, ignorere hunder, drikke, være flinke. Den slags.

Da vi dro hjem igjen var Derria full av fart, mens Bajnok ville helst trave ved siden av. Noe som var helt greit. De holdt begge trav hele veien hjem. Det var veldig varmt, egentlig for varmt (28 grader fant jeg ut da jeg kom hjem), og jeg hadde ikke mulighet for skyss, så vi stoppet ved hver bekk for vann og bad. Vi stoppet nok hver kilometer. De siste 2 kilometrene hjem gikk vi. Dette for å roe ned puls og muskler. Da vi kom hjem var hundene slitne og sultne, men Derria kunne nok ha løpt lenger. Hu er bygd for utholdenhet, og med riktig utstyr varer’a lenge.

Så jeg har lært at det er viktig å bruke tid på å finne riktig utstyr, og at selv om noe er supert for en hund, passer det ikke nødvendigvis perfekt for den andre. Men korrekt utstyr øker lyst og utholdenhet.

Advertisements
15. april 2013 / Julie

Dyrt

Hanefoten her har hun ødelagt.

Derria er en dyr hund å ha. Fordi hu gnager på bånd. Jeg har måtte kjøpt nytt bånd to ganger, tror jeg, ny trekksæle til Bajnok, og nå har hu gnagd over hanefoten til NonStop kjørestrikken og. Ja, også når hu er hjemme alene så gnager hu på brillene mine. De kostet meg 100,- kroner en gang i tida, og har vist seg å være tøffe saker. De kan fortsatt brukes, om de kanskje er litt vonde å ha på seg. Når hu bindes utenfor butikk får hu på seg kjetting. Det pleide å være nedre del av et helt bånd, nå er det bare såpass igjen at den er fin å binde i. Jeg må bare binde henne så langt unna at hu ikke når Bajnok eller Romeo sitt bånd og får gnagd over de.

Jeg gnager!

Så det er mye som må kjøpes inn på nytt nå, men det har jeg heldigvis ikke penger til. Sykkelen funker ikke lenger heller. Dekket holdt på å dette av på vei til jobb i dag. Da er det vel egentlig ingen grunn til å kjøpe den hanefoten før jeg får fikset sykkelen (eller kjøpt meg ny). På den annen side så får jeg igjen en god del på skatten da! Også har jeg en del ting jeg kunne ha solgt. Hundeting og andre ting.

Vi har begynt å trene spor igjen. Fikk gjort det i helgen. Clara løp og gjemte seg, og Bajnok og Derria fikk hver sin tur for å finne igjen. Det var veldig moro. Får kjøpe litt vom og hundemat igjen så vi har noe belønning å putte i enden. Snusbokser må vi få tak i og, men det er ikke noe problem i Brumunddal. Våren er ikke bare dum. vi får kanskje ikke gått mer på ski, men det er andre ting å finne på. Jeg har begynt å øvelseskjøre igjen. Kanskje førerkort i løpet av året.

Har begynt med klikkertreninga ordentlig igjen. Bajnok tar av litt om dagen, det er en stund siden vi drev skikkelig med shaping nå, og det er bortimot det morsomste Bajnok vet. Derria begynner også å fatte poenget. Hu er på ingen måte like shapingklok som Bajnok, men hu går Romeo en høy gang. Hu er smart og tar ting kjapt. Generalisering er fortsatt en svakhet. Jeg har blitt flinkere og. Holder kortere økter, kjappere pauser, og alt er mye mer effektivt. Derria lærte seg å snurre mot venstre i løpet av ca 45 min, og seks økter. Bare i stua, men dog. Det gikk kjapt. Bajnok kokte over mens han jobba, og ble stengt ute tre ganger fordi han bjeffa. Tosken.

2. april 2013 / Julie

Siste dagene uten båndtvang (påsken)

Bloggen har ligget stille en stund, om du lurer på hva som skjer så er det mer aktivitet på den Moody Mudi bloggen. Synd, men sant.

Påsken var den siste tiden uten båndtvang her i landet, og fra første april er det på med båndet alle sammen. Med Romeo og Bajnok tenker jeg ikke så mye på det, men Derria går stort sett i bånd. Hu har for vane å sprinte av gårde inn i skogen, langt av gårde, og hu jager dyr. Hu kommer tilbake etter en kort stund, men jeg er lei av stresset og irritasjonen, så med mindre vi er ute på isen eller det er gjerde rundt går hu i bånd.

Bajnok har blitt 7 år nå, og det er ikke lenge til Romeo blir 14. Gutta mine begynner å dra på åra.

Vi har brukt påsken til å gå lange turer, på ski og på bena, og slappe av. Så her får dere bilder fra Mjøsisen, og en film fra Harasjøen.

Kan nesten se til Minnesund! (Okei, kanskje å ta i…)

Romeo etter Bajnok og Derria.

Leken er en dans

Med flyt og regler

Intense øyeblikk

Og pauser

Grommisen

Vi fant en fisk! Tror det er en abbor, pappa var ikke enig…

«Kan jeg få?»

Spiller opp til dans på ny!

SNØ!

Gamlefar på (nesten) 14!

Den er min!

Alle tre på samme pinnen. For et år siden ble Derria usikker og aggressiv når det handlet om drakamp.

Ha en fin vår!

Skitur på Harasjøen

1. januar 2013 / Julie

Det var det året…

Mjøstur i mars

«Alle» skriver om året som har gått om dagen. Jeg har egentlig ikke spesielt lyst til det, men det blir vel kanskje godt å få det ut.

Året har vært jævelig. Det er ingen tvil om det. For å fortelle historien ordentlig må jeg gå tilbake til julestria 2011. Mamma var på denne tida dårlig, men hu var fortsatt oppegående og funksjonell. Hu gjorde det hu kunne hjemme og jobbet det hu kunne. Jeg bodde på denne tida på Evenstad. Jeg hadde det som plommen i egget. Hadde funnet drømmetstedet mitt, Bajnok og Derria hadde det supert, og det eneste som egentlig manglet var førerkort og bil.

Rett før jul fikk pappa slag på øyet, og som et resultat ble han redusert i julestria og mistet synet på det ene øyet. Jeg bestemte meg da for å dra hjem tidligere til jul, for å hjelpe til med vasking og Romeo, etc. Det jeg glemte var skolen. Der var det en viktig innlevering som skulle vært inne til nyttår, som ble helt borte for meg i alt som skjedde. Så jeg mistet mange studiepoeng, og hele det faget. Og sammen med noen valg jeg hadde gjort forrige semester, ble det for mye å ta igjen, så jeg bestemte meg for å droppe ut av skolen da året begynte igjen.

I februar flyttet jeg hjem til Brumunddal igjen da jeg ikke lenger hadde råd til å bo på Evenstad. Våren kom, mamma ble dårligere.

På langtur med trioen

Jeg hadde tre hunder å ta meg av. Det var for så vidt greit, men kjedelig å alltid gå de samme turene om igjen og om igjen. Pappa tok Romeo innimellom, men mamma hadde ikke lenger krefter til å gå tur med han. Etter 13 år på tur sammen klarte hun det ikke lenger.

Jeg hadde ingenting å gjøre denne våren, så jeg ble med på et NAV kurs, som førte til utplassering på et fantastisk sted, som førte til en jobb på et sted jeg trivdes veldig godt, helt til jeg ble «royally screwed», as they say.

Jeg husker ikke mye av hva som skjedde ellers den våren, så om det er noen hendelser, positive ting, jeg burde huske, som ville gjort denne våren litt bedre, så ikke vær beskjedne.

24. juni, 1 måned og 1 dag, før det utenkelige skjedde, la jeg og bikkjene ut på langtur. Jeg hadde planer om å gå den samme runden som jeg har gått så mange ganger på ski,

På Harasjøen i mars

men når man ikke ha skispor å følge ser ting veldig annerledes ut. Og i stedet for å gå Vollkoia-Blåmyrskoia-Vollkoia, gikk vi veldig my lenger. Det ble ikke 1-1,3 mil, men nærmer 3,5. Vi var ute i over 8 timer hvor vi satt stille i ca 45 minutter til sammen, og gamlefar hang med hele turen. Romeo storkoste seg. Det var god og nødvendig fritid.

Det var noen fine turer tidligere den våren. Mamma og jeg gikk en del på Mjøsisen. Stort og åpent, få folk, masse plass og ikke krevende. Vi var på Harasjøen med bestemor og bestefar i mars. En veldig koselig tur, men det er også den siste ordentlige turen jeg husker med mamma.

Så var det juli. Preget av inn og ut av sykehuset. At vi ikke visste, men trua på at om de bare fikk orden på magen så ville alt bli bedre. Det ble det ikke. Torsdag var hu hjemme igjen fra sjukehuset, hu hadde lagd middag og hadde besøk. Natt til lørdag var de på vei inn igjen, og Onsdag formiddag døde mamma. Vi satt alle og så på. Hele familien samlet, og hu var nok død før maskinene ble slått av.

Mamma og gutta

Resten av dagen ellers var ganske jævlig. Rett og slett. Vi dro hjem. Det kom folk på besøk. Romeo sto på verandaen og så etter mamma. Det var ikke vanlig at det var så mye folk i huset og ingen mamma. Ida kom oppover fra Lørenskog, vi gikk tur med bikkjene. Hjemme igjen…. husker egentlig ikke.

De neste dagene husker jeg ikke så mye i fra. Jeg husker begravelsen. Det var masse folk, nærmere 300. Folk jeg ikke hadde forventet skulle komme, og mange fler. Det var koselig å snakke med folk jeg ikke hadde sett på lenge. Det var utrolig å se så mange der, og å se hva alle gjorde for oss.

Dagene siden har kommet og gått. Høsten så grei ut. Jeg hadde en ok jobb, før jeg ble slengt på dør uten grunn. Og det traff meg hardt på værst tenkelig tid.

Det har ikke blitt mye agility på Bajnok og Derria denne høsten. Det har ikke vært enkelt å komme seg dit rett og slett. Mye har endret seg dette året, og så vidt jeg kan se har ingenting endret seg for det bedre. Jeg har mista selvtillit og tiltakslyst, og har mest lyst til å be verden om å stoppe i noen måneder mens jeg finner ut av hva jeg skal gjør og hvordan livet mitt skal se ut videre. Jeg har mistet uavhengigheten min, og det er nok det værste. Jeg vil ha bil, førerkort og eget sted å bo, men jeg har ingen tiltakslyst lenger. Jeg vil tilbake til Evenstad, til fjell, skog og frihet.

Bajnok og Derria har nok hatt et ok år. Det har blitt sykkelturer, skiturer og lange gåturer, om det kanskje ikke har blitt så mye trening ellers. Jeg hadde nok relativt kort lunte etter at mamma døde, og de fikk nok føle at jeg var anspent. Det ble mye turer med trekkbelte.

I det minste gikk nyttårsaften greit. Bajnok åt en boks med Bozita laks i kong, men i det minste tenkte han ikke så mye på rakettene. Han slappet av med en gang det ble stille ute. Litt dårlig mage i dag, men det er en liten pris å betale.

Så det var 2012 for meg. Får håpe 2013 byr på noe morsommere, mer oppløftende og roligere.

Fugl vi møtte på langturen

Bestefar og bestemor på 90 og 85 år, på Harasjøen.

På tur ved Mjøsa i april ca. Jeg hadde gått ned med alle hundene. Mamma og pappa møtte oss nede, og tok med Romeo opp igjen.

Godt nytt år!

30. desember 2012 / Julie

Uka før Nyttårsaften – med hund

Da er jula over, og nyttårsaften er på vei. For mange er nyttårsaften en festkveld. Det er det ikke for meg. Heller ikke for mange andre. Jeg kommer til å benke meg inn hjemme med bikkjene. Jeg kommer til å prøve å gjøre det så koselig som mulig, men det kan godt hende at hele kvelden bare blir stressende.

Bajnok har ikke alltid hatt et stort problem med raketter. Han har aldri likt dem, men han fikk ikke panikk før. Det begynte for vel to år siden. Det året ble han utsatt for pistolskudd for å teste om han var skuddredd. Det ble gjort flere ganger en jeg hadde planlagt, også noen ganger utenfor testområdet. Og en hund husker slike ting lenger en den neste uka. Den nyttårsaften var ikke spesielt morsom. Vi satte oss først inne på soverommet mitt, hvor han føler seg tryggest, før vi satte oss nede i gangen. Det stilleste og kjøligste rommet i huset. Det har heller ingen vinduer. Han roet seg noe etter hvert.

Året etter var jeg litt bedre forberedt, men ikke mye. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle prøve å drukne ut rakettene med musikk nede i gangen, og det fungerte greit. Jeg hadde også laget en improvisert ThunderShirt. Han var roligere, og klarte å slapper litt av.

Men det værste begge de foregående årene og i år, har vært uka før nyttårsaften. Å gå på tur uten å vite om det blir skutt opp raketter mens vi er ute. Om vi er heldige får vi gått hele turen vår, om vi ikke er det, blir turen fem minutter lang. Raketter blir skutt opp når som helst tydeligvis.

Det er ganske sikkert at jeg ikke er alene om å ha en skuddredd hund. Det er også ganske sikkert at min ikke er blandt de værste. Men for oss er nyttårskvelden den værste kvelden i året, vær så snill – ta hensyn. Kan dere med raketter vente til midnatt nyttårsaften med å sende opp? Det hadde hjulpet oss med skuddredde hunder noe enormt. Det finnes utallige historier om hunder som har stukket av, kastet seg ut gjennom vinduer – stengte sådan, løpt ut foran biler, etc. fordi de har blitt skremt av raketter.

Om du har en hund som er redd fyrverkeri så kan jeg anbefale deg å prøve DAP, som du kan få hos veterinæren. Enten som plu-in i veggen, halsbånd eller spray. Det er et beroligende feromon. Jeg anbefaler også Through A Dog’s Ear som er beroligende musikk for hunder. Og om du vet hvor jeg kan få tak i en ThunderShirt, så vær så snill, si ifra!

Men det beste er nok å stikke til fjells, langt fra folk. Skulle ønske jeg hadde muligheten til det.

Igjen, jeg kan ikke stresse hvor vanskelig det er for mange av oss å gå tur om dagen. Vi vet ikke når eller hvor rakettene kommer fra. Vær så snill, ta hensyn! Skyt opp raketter på nyttårsaften.

30. juli 2012 / Julie

Ikke mere mamma…

Siden jul har det ikke vært enkelt. Mamma har vært mye dårlig, og hu har vært mye inn og ut av sjukehuset. Såpass alvorlig var det at hu fikk et pass inn på gastro når hu kom for innleggelse, så hu bare kunne legges rett inn. Flere netter i løpet av våren har pappa kommet inn på rommet mitt med et kjapt «vi drar på sjukehuset, hu har så vondt». Mamma nevnte en gang for lenge siden, mens hu hadde fryktelig vondt, at fødsel var ingenting. Magen var fullstendig oppblåst.

Når mamma har blitt lagt inn disse gangene, så har det vært inn og ut igjen i løpet av et par dager. Det var det ikke nest siste gangen. For ca 2 uker siden ble mamma lagt inn igjen. Denne gangen var det ikke ut igjen etter et par dager. De fant ut at hu var underærnert pga dårlig funksjon i tarmen, og hadde lungebetennelse. Så hu fikk behandling for det.

Forrige torsdag kom hu hjem. Natt til lørdag var hu tilbake på sjukehuset. Søndag, mandag og tirsdag går veldig i ett. Det er ikke enkelt å skille de dagene fra hverandre, men onsdag kommer jeg aldri til å glemme. Onsdag 25.juli – dagen mamma døde.

Ingen flere turer på Mjøsa. Ingen flere duskusjoner om hund som ender med at mamma sier «Nå trur je n’Arne kjede seg. Ska vi snakke om noe anna?». Ikke mer av mammas ostesuffléer eller lasagner. Ingen som kan rope «Romeo, hvor er mamma?» eller «Romeo, skal du gå å vekke mamma?» og se hele bikkja lyse opp. Romeo vet så godt at noen mangler. At mamma mangler. Han var forferdelig rastløs første dagen. Da var det fullt av folk her, men ingen mamma. Og det er ikke riktig. Mamma og Romeo har vært turkamerater i 13 år. De kjente hverandre ut og inn.

Mamma har alltid vært der, alltid satt oss unga først. Hu elsket å gå tur, og alle som kjenner mamma forbinder’a med skaug og sopptur. Jeg savner mammaen min, og gruer meg til livet uten. Begravelsen er på fredag, og det føles som om det er en evighet til…

17. april 2012 / Julie

Romeo har blitt 13!

13 år!

Romeo har nå blitt 13 år! I går ble han 13. Husker fortsatt vårt første møte som om det var i går. Han var liten og krøllete, og kom krabbende oppover senga mi mot meg. Pelsen hans var my og bløt, og han var en spinkel liten puddelvalp. Som alle puddelvalper.

Romeo er i dag en veldig sprek 13-åring. Han får daglig rundt en time tur med mamma. Det har han fått hele livet sitt. Da får han løpe løs og kose seg. Han trasker rundt i sin egen verden, holder et halvt øye på hvor mamma befinner seg og plager ingen.

7 år!

Han har vært min beste venn siden han kom i 1999, men jeg har ikke alltid behandlet ham som min beste venn. På vårt første lydighetskurs var det mye rykk og napp, jeg var nesten 9, og jeg husker godt en dømmende instruktør som tok og «satte hunden på plass». Det kurset drepte delvis min lyst til å trene hund, men fem år senere begynte vi med agility, ble introdusert for klikkertrening av Jan Erik, begynte på miljøtreninger og resten er, som de sier, historie. Romeo var en flott hund å jobbe med. Han var vanskelig å motivere, men ikke for vanskelig. Han kunne motiveres, du måtte bare nå frem. Og i senere tid, etter hvert som han har blitt eldre, har han bare blitt enklere å motivere.

Romeo er en flott hund, han er verdens største kosegris. Han gir seg aldri når du har begynt å kose med han, og foreløpig er hans eneste helseproblem to manglende fortenner som forsvant for noen år siden. Ellers er han en sunn og frisk gammel mann. Han er min besteste venn, og livet mitt hadde sett veldg annerledes ut uten Romeo.

11 år

%d bloggers like this: